På 1700-tallet trodde man at Vårherre hadde plassert og utstyrt alle dyr og planter ut fra en hensikt (og sørget for f. eks. at ville dyr jakter om natten når menneskene sover og at hestelort ikke lukter så vondt fordi mennesker har så mye med hester å gjøre). Det ble jo etterhvert klart at dyr og planter var der de var fordi de trivdes og blomstret ut fra stedets nærings- og klimamessige forhold. Det var alstå en blind mekanisme som samlet plantene i «regionale sammenslutninger», hva dansken Eugenius Warming kalte plantesamfunn. Disse finnes ikke bare i stor skala, som med høyfjellsplanter og kystvegetasjon, men også på temmelig liten skala. Hele Nakholmen karakteriseres som et Knaussamfunn. Men undergrupperingene er også små samfunn. Det betyr det at når beboerne i hytte 182 skal på do, trasker de først gjennom ett plantesamfunn (Q1), krysser så et annet (Q2) og stiger på ny inn i samme slag som det første.
Helle oversendte et utmerket vegetasjonskart for Nakholmen fra 1982. Prima for oss! Her er plantesamfunnene av merket med farger, og hver farge er knyttet til en vegetasjonstype, som er kort beskrevet.
Kalktørreng (Q1). På kalkberg der jordsmonnet er noe tykkere enn i bergknappsamfunn (V3), finner vi tørre enger med et forbausende mangfold av arter. Vanligst er flatrapp, hjorterot, markmalurt, kantkonvall, rundbelg, knollmjødurt, bakkemynte, dunkjempe og gjeldkarve.
Blodstorknebbeng (Q2) . I overgangen mellom Q1 og skog, helst kalkfuruskog, finner vi et samfunn med arter som krever mer jord og bedre fuktighet: Blodstorknebb, bergmynte, nakkebær, prikkperikum, dragehode, nattsoleie, nikkesmelle. Her kan også være mye busker av mispel, berberis og roser.
Rik ødeeng (R4). Hører til gruppen av engsamfunn, dvs. mark med skikkelig jorddekke der det av en eller annen grunn ikke gror skog. Mange av de kulturbetingende engene gror igjen med løvskog, når de ikke brukes lenger. Om skogsarter etablerer seg omklassifiseres området til skog. Fattig ødeeng er slike jorder som blir gressletter. Her vokser gjerne visse gressarter, samt engsoleie, kvitkløver, fuglevikke, firkantperikum og prestekrage. Rik ødeeng har mer næringsrik jord. Her finner vi i tillegg reverumpe, hundegrass, markrapp, høymole, stormaure og hestehavre.
Dyrket mark (K). Dette er området mellom nord- og sørbukta. Altså stort sett plen.
Grusstrandsamfunn (Z) Dette har en ustabil vegetasjon med en blanding av nitrogen-krevende tangvollsarter, ugras-arter og sandtrandarter. Slike samfunn forekommer på det smale beltet av forvitringsgrus og skjellsand som kan danne seg i sjøkanten (Sørbukta). Ofte er det et belte med rynkerose øverst på stranda. Arter med hyppig opptreden er strandrug, strandsteinkløver, svallerkål, gåsemure, strandvindel, strandvortemelk, rødsvingel, tangmelde, strandmelde, strandasters.
Ikke alle plantene nevnt ovenfor finnes på øya. Fri har nevnt planter funnet her ute, og vi skal senere liste opp disse med lokalisering og til slutt få bilde av hver av dem.
Du kan laste ned hele brosjyren her Nakholmen 1982 vegetasjon
Dragehodegruppa 